Undervisningstur til Yanbian Universitetet i Kina
- April 2005
Kina satser nå ekstra på utdanning av leger og sykepleiere, og at de må lære seg engelsk. Jeg var med på et kursoplegg for helsepersonell i engelsk en kveld ved et fylkessykehus, Yenji University Hospital, i byen. Direktøren innledet med at den globale utvikling krevde at helsepersonell bedre kunne følge med i forskning og utvikling ved å beherske engelsk.
Hver provins/fylke har noe selvstyre. Jeg rakk å besøke 2 sykehus som var temmelig nedslitt, og med både faglig og ufaglærte ansatte. Sykepleierne brukte fortsatt hvite hetter…men laget av plastikk! "People`s Daily Online" (Kinas mest kjente nyhetsblad) skrev at ca. 48,9 % av Kinas befolkning ikke har økonomi til å søke legehjelp. Kan folk ikke betale for seg i sykehus, så utskrives pasienten hjem. I noen Provinser er det mulig å søke humanitære organisasjoner for økonomisk hjelp. Særlig er dette et problem utover landsbygdene. Dette fikk jeg nærmere kontakt med i år 2000 da jeg fikk besøkt 3 barnehjem hvor norsk misjon arbeidet sammen med den offisielle Tre-self-kirkens arbeid gjennom Amity. (Kan lignes med vår Kirkens Nødhjelp.)
Yanbian University of Science and Technology:
Universitetet var kun 5 år gammelt. Utrolig nok fikk en kristen lege, dr. Kim fra Sør-Korea tillatelse fra Provinsens myndigheter til å starte et universitet med hovedmål å utdanne kvalifiserte studenter (opptakskriterier gjelder ved alle universiteter i Kina) til:
1: Fakulteter i fremmede språk. ( Engelsk, Tysk, Fransk, Kinesisk, Koreansk )
2: Fakulteter for Forskning. (Biomedisinsk teknologi, Helsefaglig omsorg, Elektronisk-kommunikasjon, Ingeniøring, Internasjonal interaksjon, Økonomi etc.)
Provinsens politiske ledelse tolererte at Presidentem selv var en kristen og at han skaffet kvalifiserte forelesere fra andre land. De kom frem til en enighet om motto:
”Training Future Global leaders”, men at det ikke var lov å evangelisere sin kristne tro til studentene. Kommunistpartiet hadde egne observatører i hele universitetet og flere av studentene var også medlemmer i Partiet. Avlyttingssystem visste alle om, og var meget forsiktige i samtaler på kontorer etc. Jeg kunne merke hvordan frykt og utrygghet preget miljøet.
Studentene hadde undervisning fra kl.08:00 til kl.17:00 og mye selvstudium på kveldstid.
De bodde 6 personer på et rom, med 3 senge-høyder, og med felles dusj og ”splash-toalett” i korridoren. Noen jenter tilbød meg å se deres rom. Der satt 3 jenter ved et lite bord med sitt skolearbeid, mens 1 lå og sov. Rommet var utnyttet til det minste, og kunne vel være ca. 16 kv.meter. Gutter og jenter var i felles undervisning, men fikk ikke lov å besøke hverandres rom. Forelskelser og parforhold var tillatt, men måtte ikke prioriteres foran studier. Mange hadde fattige foreldre som bodde langt unna, dermed ble det sjelden mer enn ett til tre besøk hjem pr.studieår. Det kostet ca. kr.5000 pr år å være student, men da hadde de fri kost og losji.
FORELESERNE kom fra ulike land, særlig fra USA, England, Tyskland og Korea. Ingen av disse fikk ordinær lønn, men ble underholdt av sine respektive kirker i sine hjemland. Jeg var overveldet over deres idealisme og deres sterke kristne tro og tillit til at de skulle undervisere i sine fag, og at ved å leve etter sin tro ville dette være å ” så” ut det kristne budskap i sine væremåter. ( Kan sammenlignes med Teltmaker-misjonen.)De fikk ikke evangelisere, men kunne når studenter eller andre stilte spørsmål, gi undervisning. Dermed hadde alle foreleserne små grupper med studenter som var blitt kristne, eller som ville vite mer om Bibelen. Hver lærer hadde 2 til 3 grupper pr. uke hjemme hos seg som samtalegrupper om ulike tema. Jeg ble invitert til flere slike grupper for at studentene kunne stille meg spørsmål om Vestens kristendom samtidig som de praktiserte engelsk. Jeg tror jeg ble mer velsignet enn dem! Alle lærerne hadde et Guds kall til denne tjenesten overfor studentene og arbeidet til langt på kveld. En tysk professor sa det slik: ”Etter å ha tjenestegjort i Afrika i 6 år overfor kristne, ble det for liten utfordring til å ”gjøre mennesker til disipler,- slik Guds Ord sier. Her ved universitetet er det 2500 studenter. Mange vet ikke hvem Jesus er. Vi kan skape lengsel hos disse til å bli kjent med han!”
Alle lærere bodde på universitetet i meget enkle forhold. Enslige bodde på et rom med bad og eget toalett, men uten soverom. Lærere med familie hadde noe bedre bo-forhold, men hadde de 2 eller flere barn, var det trangt, de hadde et kjøkken, men de spiste ofte i kantinen, sammen med studentene. Jeg hadde ingen lønn, men fikk matkort, og bodde bra. Lunsj og middag kostet ca. kr.5,- hvert måltid. Se for deg 2500 sultne studenter som stilte seg disiplinært opp i kø ved 3 serveringssteder i en kjempestor kantine med flisebelagt gulv og kjøkkenpersonale med hvite luer, langt plastikkforkle og stod i gummistøvler og øste opp i suppeskåler ( ikke vannglass, men suppe var vanlig. Selvsagt ingen servietter). Hver tok et plast-brett, 2 stål-pinner + skje (takk og lov for den som fant opp skjeer), Alle forsynte seg med ris, mat av ulike typer og smak. Kim-shi ble servert til alle måltider. (Kim-shi er kinakål med rød pepper, løk og eddik som sies å være nasjonalt i Kina og smaker veldig sterkt, men som vistnok dreper alt som heter bakterier. Kanskje det var med å holde meg frisk hele tiden?) Se så for deg hvordan det er å spise med chop-sticks, (prøv deg med to strikkepinner no 5) Jeg virkelig strevet, men det gikk. Så du bortover mot bordene fikk du ganske mange blikk. For ikke å snakke om å skulle konversere på engelsk, late som du var avslappet samtidig som du mistet grepet på chopstikkene så matbitene spratt, og prøve vise interesse for den/de du ble presentert for. (Min USA-slektning, Dana , lærer i engelsk og som medvirket til min invitasjon hadde stadig noen nye studenter jeg måtte hilse på. Jeg tok av ca.1 kilo første uka.) Men Dana hadde stor venneflokk blant de andre lærerne og vi spiste ofte middag i deres hjem. Det var veldig hyggelig, både hos engelsk- og tysk-talende. Lærerne hadde sine egne bibelstudiegrupper, de tyske for seg og de engelsk-talende for seg. Jeg ble bedt om å undervise for dem, særlig om ”utbrenthet”. Og det var nok berettiget, for de arbeidet langt mer enn hva vi lærere her hjemme gjør. Men i Kina er det vanlig med 10 timers arbeidsdag, enten du er industriarbeider, eller i annet arbeid. (En industriarbeider tjener ca. 20 kroner i uka. Det var ikke uvanlig å spare penger av det beløpet for å gi støtte til familien.)
Jeg var betatt av hvor høflige og underdanige studentene var. De hilste når jeg møtte dem i korridoren, de kunne mitt navn….mens jeg? Men så hadde de mange rare navn.
Ettersom Presidenten ved universitetet var fra Sør-Korea, og at vi var så nær Korea, var størsteparten av studentene koreansk-talende, men hadde lært seg engelsk og kinesisk…og noen tysk eller fransk. Dermed var det ganske vanlig at både lærer og studenter skiftet mellom disse språkene flere ganger i løpet av en dag. Det samme gjorde lærerne. En lærerfamilie med 5 barn snakket bare tysk hjemme, yngstemann lærte seg koeransk i barnehagen, og skolebarna lærte kinesisk, koreansk og engelsk i skolen.
Studentene var både fra Sør-Korea og fra hele Kina. Universitetet hadde en utdannet psykolog som studenter og lærere kunne kontakte, en sosialarbeider og en helseklinikk med lege og sykepleier.
Kirke
Universitetet hadde egen kirke for koreanerne, og en internasjonal kristen menighet for alle andre. En gang i måneden var de sammen. Det var ikke lov å invitere kinesere med til kirke, da ville det bli rapportert til partiet og menigheten ville bli straffet, kanskje nedlagt. Kinas offisielle Tre-selv-Kirken hadde en stor kirke i byens sentrum. Alle kunne komme, men ofte var det pass-kontroll overfor utlendinger ved inngangen.
Min undervisning:
Jeg var invitert til å undervise, ut fra min bok, om Helhetlig helseomsorg av, Department of Nursing, Yanbian University of Science and Technology.
Jeg hadde på forhånd sendt en oversikt over hva jeg ville fokusere på, men fikk ingen tilbakemelding. Da jeg kom fikk jeg vite at det var enkelte ting jeg helst burde la utebli…det var for kristelig preget. Det var ikke motvilje fra Department of Nursing, men fra Partiets kontroll. Underlig nok hadde jeg forberedt noen ekstra tema, som jeg så absolutt fikk bruk for når jeg bare skulle benytte 24 Power-point-bilder ( av 42). Det var 64 studenter i 3 og 4 år, noen av disse var ikke særlig gode i engelsk og jeg skulle snakke langsomt. Men for en lydhørt flokk!! Likevel måtte jeg sjekke ut enkelte ords betydning, for eksempel om de visste hva Etikk betød? Jeg ”støttet” meg ved å bruke WHO`s definisjon på hva helse var. Likeledes på Menneskerettighets-ærklæringens 30 punkter som er vedtatt av medlemslandene i FN. (Kina er medlem) I tillegg hadde jeg utarbeidet en del punkter som de fikk utdelt i klassen, og til min store glede og forbauselse viste det seg at disse ekstra arkene, (ganske mange) hadde studentene lest godt. Noe annerledes enn min erfaring her i Oslo, hvor stensiler ofte legges til side.)
Dette universitetet hadde intet sykehus de samarbeidet med. Dermed var det først teori i 4 år, deretter skulle de i praksis 1 år. Etter det jeg fikk tak i var det ulike utdanningsopplegg i ulike Provinser.
De 3 ukene fløy fort! Jeg fikk bruke meg både sterkt og meningsfylt, og er takknemlig at Gud kunne bruke meg på denne måten. Department of Nursing holdt lunsj for meg siste dagen med utsøkte retter av kinesisk mat Flere lærerne var kristne, men sterkt begrenset i henhold til Kommunistpartiets kontroll av religiøs virksomhet. Dette kunne jeg bedre formidle enn dem fordi jeg kom som gjesteforeleser. Noen studenter laget et fint kort til meg og skrev på vegne av klassene at de var så takknemlig for undervisningen. ”Husk på oss som er her, når du kommer hjem!” ( Det ligger mye i de ordene, selv om det er generelt formulert!) La oss be for Kina og den unge generasjon.
I tillegg til undervisning for lærere og grupper var jeg formeldt satt opp med et “Credit-Course” og med en skriftlig slutt-evaluering, noe som resulterte i at jeg måtte gradere svarene. Jeg ble imponert over svarene, det ble også de andre lærerne. Et spørsmål formulerte jeg dristig: ”Alle de største religionene viser at mennesker praktiserer bønn, særlig når det er motgang i livet som sykdom eller kriser. Hva er bønn…og hva gjør det med personen? Svarene var meget intressante: Noen skrev: Bønn er noe psykologisk. Bønn er å si noe ut som du kanskje ikke vil si til en person. Bønn kan gi hvile i sjelen. Bønn kan gjøre frisk eller at en utholder smerte. Bønn kan ta vekk frykt…osv.
Dette er gode svar, ja visst….noe er tatt imot, selv om det kan gjelde alle religioner!!
Ekstra for meg var det at mange studenter faktisk bad om samtaler på tomanns-hånd, og jeg fikk låne et kontor til dette. Flere kjente på ansvar for andre i familien, de burde vært hjemme og hjulpet, det var sykdom eller andre ting. Tenk, så kom en og sa hun ville bli en kristen….ville jeg be for henne der og da?
Vil du som leser dette være med og be for denne studenten……og for hele dette universitetet med 55 lærere og 2500 studenter? TAKK!!
